Bad company: Morgenbladet’s expert panel discusses the worst, the cruelest and the most oppressive of the world’s heads of state. Photo: Getty Images, NTB and various state information agencies

From peace prize to the front line: He uses hunger as a weapon against his own population, and experts fear he is pulling an entire country off the cliff. Meet the worst head of state of the year: Ethiopia’s Prime Minister Abiy Ahmed.

By Pål Velo (journalist) and Thea Storøy Elnan (journalist)

7 January 2022

Good atmosphere: The Nobel Committee’s Berit Reiss-Andersen (left) and Henrik Syse (right) applaud Ethiopia’s Prime Minister and Nobel Peace Prize laureate Abiy Ahmed in 2019. “War is the epitome of hell,” said Abiy in Oslo. A year later, he himself went to war with his own population. (Fredrik VARFJELL / AFP / NTB/AFP)

[English translation of an article published on Morgenbladet (Norwegian), ]

With a broad smile, the 41-year-old had the aura of a new era when he took office as Ethiopia’s prime minister in 2018. The Pentecostal Abiy Ahmed is ex-warrior who fought the oppressive Derg rule’s iron fist as early as 14 years old. [Fact of the matter is Abiy Ahmed was too young to fight against the Dergue regime (1974-1991); this information is therefore completely wrong.]

When the dictatorship was defeated, he continued his career in the military. The special field was intelligence, and in 2006 he helped establish the country’s Information Network Security Agency, which spied on dissidents, journalists and opposition parties.

When Abiy later became a politician, the career ladder was steep. He cleaned up conflicts, fought land robbery – so-called land grabbing – and was appointed Minister of Science and Technology. Before the 2018 elections, Abiy emerged as half a politician and half Messiah – both in his own country, among the Ethiopian diaspora and in the West. “Abiymania,” the media called it.

Through comprehensive political reforms, he would achieve his political goals: to be a unifying force for the country’s over 90 ethnicities, and make diversity a force. Born to a Christian mother and Muslim father, Abiy is an Oromo (Ethiopia’s largest population) and married to an Amhara (the second largest group). Abiy Ahmed was the head of state who could seemingly do the impossible.

Immediately after the 2018 elections, Abiy freed thousands of political prisoners, freed independent media and melted away a twenty-year frozen conflict with neighboring Eritrea, through a historic peace deal.

For this he was crowned with the Nobel Peace Prize in 2019. Abiy deserved both recognition and encouragement, the Nobel Committee said at the time.

When Abiy received the prize in Oslo, Lise Rakner, professor of political science and part of Morgenbladet’s expert panel in the awarding of the worst head of state of the year, sat in the hall. Even though she doesn’t know him, she didn’t think he looked jubilantly happy.

“In a joking remark, I discussed with others who were at the award ceremony, whether he was a kind of Obama II: one who received an award that comes at the completely wrong time.

– An announced war

Behind the Nobel veil, it turned out that economic and political progress in Ethiopia was skewed. Beneath the surface, ethnic conflicts continued to bubble. Ancient tug-of-wars over land, influence and autonomy became increasingly violent. Assassinations resurfaced as political weapons. The army chief of staff and the Governor of the Amhara region were both killed on the same night in the summer of 2019. The following year, the famous Oromo musician Hachalu Hundessa suffered the same fate. More than 200 people died in the demonstrations that followed, and Abiy responded with familiar methods: mass arrests and internet throttling.

At the same time, Ahmed had transformed his political coalition, the Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF), into the Prosperity Party. The coalition’s former dominant force, the Tigray People’s Liberation Front (TPLF), was pushed to the sidelines. TPLF is the liberation movement that became a political party and set the premises for Ethiopian politics for 27 years. Now they retreated to their region in the north of the country and refused to take part in Abiy’s vision.

In the autumn of 2020, Ahmed postponed the national elections due to the corona pandemic. In the Tigray region, the justification was perceived as a pretext to allow Abiy to strengthen his power. The TPLF held the election on 9 September. The result was not recognized nationally. As punishment, the Tigray region lost money transfers from the state.

TPLF’s continued political and economic power was a thorn in the eye of Prime Minister Abiy. The sudden peace agreement with Eritrea, which has traditionally been TPLF’s arch enemy, made Tigrayans feel threatened from both the neighboring country in the north and the capital in the south. When Abiy deployed government forces along the border with the Tigray region in the summer of 2020, the TPLF itself reportedly attacked.

Abiy’s soldiers quickly regained control – to restore law and order, the prime minister said. Soldiers from Eritrea marched into Tigray to support Abiy, as did special forces from the neighboring region of Amhara. At the beginning of November 2020, the civil war in Ethiopia was a fact.

Kjetil Tronvoll, Ethiopia expert and professor of peace and conflict studies at Oslo New University College, has long believed that the Tigrayans had reason to fear Abiy’s original peace agreement.

The New York Times newspaper published strong indications of the same: The war in Tigray was not a “forced war”, as Abiy claims, but a “war of choice” – it was in the making even before the Nobel Peace Prize briefly turned Ethiopia’s prime minister into an “icon of non-violence”, the newspaper writes.

The Norwegian Nobel Committee declined to comment on the case to the American newspaper, which revealed that Abiy collaborated with Eritrea’s authoritarian Isaias Afwerki to attack the TPLF, their common enemy.

“The revelation here is that Abiy conspired with another country to attack his own population,” says Tronvoll, who has researched the relationship between Ethiopia and Eritrea for three decades.

“Also in Tigray they knew that the war was coming. Contrary to the current history of the sudden outbreak of war, I would argue that this was Africa’s most warned war.

Starving his own

Today, more than a year after the start of the war, reports of human rights violations, mass rapes, extrajudicial executions and the use of hunger as a military strategy have grown from unconfirmed rumors to mountains of evidence.

According to the UN, Abiy’s government has effectively blocked Tigray so that humanitarian aid does not reach the region. But no side of the conflict can invoke innocence. When the TPLF struck back against the government army and advanced closer to the capital, hundreds of Amhara civilians were massacred, looted and raped, an investigation by the Reuters news agency showed last August. Just before Christmas, both Amnesty International and Human Rights Watch reported on the mass killings and displacement of Tigrayans by Amhara forces.

A year of war has so far cost at least 50,000 civilian lives in the Tigray region, cautious estimates show. In addition comes increased mortality as a result of diseases and a broken health care system. An estimated hundreds of thousands of lives have been lost in the country as a direct or indirect consequence of the war.

According to the UN, nearly half a million people in Tigray live in famine, while 5.2 million are in “desperate need” of humanitarian aid. Some 1.2 million people have been forced to flee West Tigray since the conflict began.

Since the summer, Abiy has refused to supply gasoline, food and medicines to Tigray. In one day, he expelled more U.N. staff than Syria’s Bashar al-Assad has done during 10 years of warfare, according to Jeffrey Feltmann, the U.S. special envoy in the Horn of Africa.

“No government can tolerate an armed insurgency. We understand that. But no government should introduce policies that result in mass starvation of its own citizens,” Feltmann wrote in November.

This is why Kjetil Tronvoll believes that Abiy Ahmed has a special responsibility for the extreme situation.

“From an international legal perspective, it is the government that is responsible for ensuring that a country follows through on its international obligations,” he says.

“When we see what has happened since the war broke out, it is clear that Abiy deliberately creates and deepens enemy imagery towards Tigrayans.

Jokes about rape

By 2021, Abiy has referred to Tigray as the country’s “cancerous tumour,” Tigrayans as “weeds” and TPFL as “rats that have ended up too far away from their hole.”

“Abiy dehumanizes Tigrayans, it is a classic tool in the field of genocide theory. It is a type of rhetoric that makes killing the enemy in large numbers insignificant, murder becomes almost a duty,” says Tronvoll.

In addition, Abiy has been criticized for apparently supporting sexual violence. Outwardly, he calls it unacceptable, but to his own parliament he downplayed it.

“The women of Tigray? These women have only been raped by men, while our soldiers have been raped by knives,” Abiy said from the podium in March.

It is one of several examples where Abiy has joked about sexual violence, to the laughter of the audience. The UN Crisis Preparedness in Ethiopia estimated this summer that tens of thousands of women have been affected and that it is only a “small proportion of the total due to the stigma, shame and fear” that gender-based violence has led to.

“This makes Abiy a worthy winner of this year’s worst head of state,” says Carl Henrik Knutsen, who has helped nominate and assess candidates for Morgenbladet’s award.

“What upsets me most personally is the way the war has been waged. For example, this means that aid organizations have been prevented from doing their jobs. The hunger disaster and other suffering could have been significantly reduced if Abiy had let them in.

Fear that Ethiopia is collapsing

The United States, the largest single donor of humanitarian aid to Ethiopia, this week removed the country from a favorable trade program as a result of government violence. In the past, the United States has accused Abiy of carrying out ethnic cleansing in Tigray. This is in stark contrast to the warm Nobel glow that surrounded Abiy on a visit to Oslo just over two years ago.

When the TPLF and their allies fought back last year and moved ever closer to the capital, Abiy turned up the rhetoric. He called the war an “existential conflict”, declared a state of emergency, and called on all Ethiopians to help “bury the enemy.” Facebook later removed the post because it incited violence. Many supported the Prime Minister, and Olympic running star Haile Gebreselassie was among those who enlisted in the army. Abiy himself went to the front line to lead the counter-offensive.

But Abiy also received help from other quarters, a senior party colleague told The Economist magazine before Christmas. Newly purchased drones and other high-tech weapons from the United Arab Emirates (UAE), Iran, Israel, Turkey and China have been decisive.

If the war continues, several analysts fear that foreign interests will contribute to a “Syrianization” of the country. The UAE and Iran, which are otherwise bitter enemies, support Abiy. At the same time, the Prime Minister is in the middle of a bitter conflict of interest with Sudan and Egypt, two countries that fear the water supply from the river Nile when the gig project The Great Ethiopian Renaissance Dam (GERD) is soon completed. Sudan also fears conflict in its border areas, as does Kenya.

But the main risk is that Ethiopia will be further fragmented and that the country will be torn apart, Dan Smith believes. He is the director of the [Stockholm International] Peace Research Institute – Sipri, and also a member of Morgenbladet’s expert panel.

Smith points out that the war between Abiy and TPFL to be in addition to constant rivalry between other ethnic groups in the country.

– Abiy’s starting point was to break with the model by which the TPLF governed for 27 years. It was a system where ethnic groups competed, and the country was held together by the strongest group dominating all others, says Smith.

– Instead, it seems as if the country is about to implode. It is impossible to predict the future, but I do not rule out such a development.

Source: Morgenbladet

= = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = = =

Han er årets verste statsleder – Morgenbladet

Av Thea Storøy Elnan, Journalist og Pål Velo, journalist

Med et bredt smil hadde 41-åringen aura av en ny tid da han i 2018 tiltrådte som Etiopias statsminister. Pinsevennen Abiy Ahmed er eks-krigeren som kjempet mot det undertrykkende Derg-styrets jernhånd allerede som 14-åring.

Da diktaturet var beseiret, fortsatte han karrieren i militæret. Spesialfeltet var etterretning, og i 2006 var han med på å opprette landets Information Network Security Agency, som spionerte på dissidenter, journalister og opposisjonelle.

Da Abiy senere ble politiker, var karrierestigen bratt. Han ryddet opp i konflikter, bekjempet jordran – såkalt land grabbing – og fikk stillingen som minister for vitenskap og teknologi. Før valget i 2018 fremsto Abiy som halvt politiker og halvt Messias – både i eget land, blant den etiopiske diasporaen og i Vesten. «Abiy-mani», kalte mediene det.

Gjennom omfattende politiske reformer ville han nå sine politiske mål: å være en samlende kraft for landets over 90 etnisiteter, og gjøre mangfold til en styrke. Abiy er født av en kristen mor og muslimsk far, han er oromo (Etiopias største folkegruppe) og gift med en amharer (den nest største gruppen). Abiy Ahmed var statslederen som tilsynelatende kunne klare det umulige.

Umiddelbart etter valget i 2018 satte Abiy tusenvis av politiske fanger fri, ga uavhengige medier friere tøyler og smeltet vekk en tyve år lang fastfrosset konflikt med nabolandet Eritrea, gjennom en historisk fredsavtale.

For dette ble han kronet med Nobels fredspris i 2019. Abiy fortjente både anerkjennelse og en oppmuntring, uttalte Nobelkomiteen den gang.Da Abiy mottok prisen i Oslo, satt Lise Rakner, professor i statsvitenskap og del av Morgenbladets ekspertpanel i kåringen av årets verste statsleder, i salen. Selv om hun ikke kjenner ham, syntes hun ikke han så jublende glad ut.

– I en spøkefull passiar diskuterte jeg med andre som var på utdelingen, om han var en slags Obama II: En som får en pris som kommer på helt feil tidspunkt.

– En varslet krig

Bak Nobel-sløret viste det seg at økonomisk og politisk fremgang i Etiopia var skjevt fordelt. Under overflaten fortsatte etniske konflikter å boble. Eldgamle dragkamper om land, innflytelse og autonomi ble stadig mer voldelige. Attentater gjenoppsto som politiske våpen. Hærens stabssjef og Amhara-regionens guvernør ble begge drept på samme natt sommeren 2019. Året etter led den kjente oromo-musikeren Hachalu Hundessa samme skjebne. Over 200 personer døde i demonstrasjonene som fulgte, og Abiy svarte med velkjente metoder: massearrestasjoner og struping av internett.

På samme tid hadde Ahmed omdannet sin politiske koalisjon, Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front (EPRDF), til Velstandspartiet. Koalisjonens tidligere dominerende kraft, Folkefronten for frigjøringen av Tigray (TPLF), var dyttet ut på sidelinjen. TPLF er frigjøringsbevegelsen som ble et politisk parti og satte premissene for etiopisk politikk i 27 år. Nå trakk de seg tilbake til sin region nord i landet og nektet å ta del i Abiys visjon.

Høsten 2020 utsatte Ahmed nasjonalvalget på grunn av koronapandemien. I Tigray-regionen ble begrunnelsen oppfattet som et påskudd for å la Abiy styrke sin makt. TPLF avholdt valget på trass den 9. september. Resultatet ble ikke anerkjent nasjonalt. Som straff mistet Tigray-regionen pengeoverføringer fra staten.

TPLFs fortsatte politiske og økonomiske makt var en torn i øyet på statsminister Abiy. Den plutselige fredsavtalen med Eritrea, som tradisjonelt har vært TPLFs erkefiende, gjorde at tigrayanere følte seg truet fra både nabolandet i nord og hovedstaden i sør. Da Abiy sommeren 2020 utstasjonerte regjeringsstyrker langs grensen til Tigray-regionen, gikk angivelig TPLF selv til angrep.

Abiys soldater tok raskt tilbake kontrollen – for å gjenopprette lov og orden, sa statsministeren. Soldater fra Eritrea marsjerte inn i Tigray for å støtte Abiy, det samme gjorde spesialstyrker fra naboregionen Amhara. I begynnelsen av november 2020 var borgerkrigen i Etiopia et faktum.

Kjetil Tronvoll, Etiopia-ekspert og professor i freds- og konfliktstudier ved Oslo Nye Høyskole, har lenge ment at tigrayanerne hadde grunn til å frykte Abiys opprinnelige fredsavtale.

Nylig publiserte avisen The New York Times sterke indikasjoner på det samme: Krigen i Tigray var ikke en «påtvungen krig», slik Abiy hevder, men en «valgt krig» – den lå i støpeskjeen allerede før Etiopias statsminister «ble omgjort til et ikon for ikkevold» gjennom Nobels fredspris, skriver avisen.

Den norske Nobelkomiteen avslo å kommentere saken til den amerikanske avisen, som avdekket at Abiy samarbeidet med Eritreas autoritære Isaias Afwerki for å gå til angrep på TPLF, deres felles fiende.

– Avsløringen her ligger altså i at Abiy konspirerte med et annet land for å angripe sin egen befolkning, sier Tronvoll, som har forsket på forholdet mellom Etiopia og Eritrea i tre tiår.

– Også i Tigray visste de at krigen kom. I motsetning til den gjengse historien om krigens plutselige utbrudd, vil jeg hevde at dette var Afrikas best varslede krig noensinne.

Sulter sine egne

I dag, mer enn et år etter krigens start, har varsler om brudd på menneskerettighetene, massevoldtekter, utenomrettslige henrettelser og bruk av sult som militær strategi vokst fra ubekreftede rykter til fjell av bevis.

Abiys regjering har ifølge FN i praksis blokkert Tigray, slik at humanitær bistand ikke når inn i regionen. Men ingen sider av konflikten kan påberope seg uskyld. Da TPLF slo tilbake mot regjeringshæren og avanserte nærmere hovedstaden, ble hundrevis av sivile fra Amhara-folket massakrert, plyndret og voldtatt, viste en undersøkelse fra nyhetsbyrået Reuters i august i fjor. Rett før jul rapporterte både Amnesty International og Human Rights Watch om Amhara-styrkers massedrap og fordrivelse av tigrayanere.

Ett år med krig har foreløpig kostet minst 50 000 sivile liv i Tigray-regionen, viser forsiktige estimater. I tillegg kommer økt dødelighet som følge av sykdommer og et ødelagt helsevesen. Anslagsvis har flere hundre tusen menneskeliv gått tapt i landet som en direkte eller indirekte konsekvens av krigen.

Ifølge FN lever nærmere en halv million mennesker i Tigray i hungersnød, mens 5,2 millioner har et «desperat behov» for humanitær hjelp. 1,2 millioner mennesker er blitt tvunget på flukt fra Vest-Tigray siden konflikten begynte.

Siden sommeren har Abiy nektet tilførsel av bensin, mat og medisiner til Tigray. På én dag utviste han flere FN-ansatte enn hva Syrias Bashar al-Assad har gjort i løpet av ti års krigføring, ifølge Jeffrey Feltmann, USAs spesialutsending på Afrikas horn.

«Ingen regjering kan tolerere et væpnet opprør. Det forstår vi. Men ingen regjering burde innføre politikk som resulterer i masseutsulting av egne borgere», skrev Feltmann i november.

Det er grunnen til at Kjetil Tronvoll mener Abiy Ahmed har et særlig ansvar for den ekstreme situasjonen.

– I et folkerettslig perspektiv er det regjeringen som er ansvarlig for at et land følger sine internasjonale forpliktelser, sier han.

– Når vi ser hva som har skjedd etter at krigen brøt ut, er det tydelig at Abiy bevisst skaper og fordyper fiendebilder overfor tigrayanere.

Vitser om voldtekt

I løpet av 2021 har Abiy omtalt Tigray som landets «kreftsvulst», tigrayanere som «ugress» og TPFL som «rotter som har havnet for langt vekk fra sitt hull».

– Abiy umenneskeliggjør tigrayanere, det er et klassisk virkemiddel innen folkemordsteori. Det er en type retorikk som gjør drap på fienden i store antall ubetydelig, mord blir nærmest en plikt, sier Tronvoll.

I tillegg har Abiy fått kritikk for tilsynelatende å støtte seksuell vold. Utad kaller han det uakseptabelt, men til sitt eget parlament bagatelliserte han det.

– Kvinnene i Tigray? Disse kvinnene er bare blitt penetrert av menn, mens våre soldater er blitt penetrert av kniver, sa Abiy fra talerstolen i mars.

Det er ett av flere eksempler der Abiy har vitset om seksuell vold, til latter fra tilhørerne. FNs kriseberedskap i Etiopia estimerte i sommer at titusenvis av kvinner er rammet, og at det bare er en «liten andel av den totale mengden stigma, skam og frykt» som kjønnsbasert vold har ført til.

– Dette gjør Abiy til en verdig vinner av årets verste statsleder, sier Carl Henrik Knutsen, som har vært med på å nominere og vurdere kandidater til Morgenbladets kåring.

– Det som opprører meg mest personlig, er måten krigen er blitt ført på. For eksempel dette at hjelpeorganisasjoner er blitt forhindret i å gjøre jobben sin. Sultkatastrofen og andre lidelser kunne vært betraktelig redusert hvis Abiy hadde sluppet dem til.

Frykter at Etiopia kollapser

USA, den største enkeltdonoren av humanitær bistand til Etiopia, fjernet denne uken landet fra et fordelaktig handelsprogram som følge av regjeringens voldshandlinger. Tidligere har USA beskyldt Abiy for å bedrive etnisk rensing i Tigray. Det står i sterk kontrast til den varme Nobel-gløden som omringet Abiy på besøk i Oslo for drøye to år siden.

Da TPLF og deres allierte slo tilbake i fjor og rykket stadig nærmere hovedstaden, skrudde Abiy opp retorikken. Han kalte krigen en «eksistensiell konflikt», erklærte unntakstilstand, og oppfordret alle etiopiere til å være med på å «gravlegge fienden». Facebook fjernet senere posten fordi den oppfordret til vold. Mange støttet statsministeren, og den olympiske løpestjernen Haile Gebreselassie var blant dem som vervet seg til hæren. Selv dro Abiy til frontlinjen for å lede motoffensiven.

Men Abiys fikk også hjelp fra annet hold, fortalte en høytstående partikollega til magasinet The Economist før jul. Nyinnkjøpte droner og andre høyteknologiske våpen fra De forente arabiske emirater (UAE), Iran, Israel, Tyrkia og Kina har vært avgjørende.

Dersom krigen fortsetter, frykter flere analytikere at utenlandske interesser vil bidra til en «syriafisering» av landet. UAE og Iran, som ellers er bitre fiender, støtter Abiy. Statsministeren står samtidig midt i en bitter interessekonflikt med Sudan og Egypt, to land som frykter for vanntilførselen fra elven Nilen når gigaprosjektet Den store etiopiske renessansedammen (Gerd) snart står ferdig. Sudan frykter også konflikt i sine grenseområder, det samme gjør Kenya.

Men den fremste risikoen er at Etiopia fragmenteres ytterligere og at landet rives i stykker, mener Dan Smith. Han er direktør for fredsforskningsinstituttet Sipri, og også medlem av Morgenbladets ekspertpanel.

Smith sikter til at krigen mellom Abiy og TPFL kommer i tillegg til stadig rivalisering mellom andre etniske grupper i landet.

– Abiys utgangspunkt var å bryte med modellen som TPFL styrte etter i 27 år. Det var et system hvor etniske grupper konkurrerte, og landet ble holdt sammen av at den sterkeste gruppen dominerte alle andre, sier Smith.

– I stedet synes det som om landet er i ferd med å implodere. Det er umulig å spå om fremtiden, men jeg utelukker ikke en slik utvikling.